Livsløgn nr. 1/3 - Dåp og konfirmasjon

Her kommer del én av en serie på tre innlegg om livsløgner som vi omgir oss med. Man kan nesten si at det er løgner som har blitt sosialt aksepterte sannheter. Men ikke la deg lure - konsekvensene er enorme.

"Jeg er døpt og konfirmert, og da kommer jeg vel til himmelen?"

Det høres veldig flott ut. Men er det sant? Er det slik at man blir frelst ved å få litt vann på hodet når man er liten (eller mye vann når men er stor, for den saks skyld), og at man går til konfirmantundervisning og feirer konfirmasjon når man er rundt 15 år?

Da må vi spørre oss igjen: Har Gud virkelig sagt?

...og det har han ikke. men vi har latt oss lure til å tro det.

---

Dette kunne ha blitt et innlegg om barnedåp kontra voksendåp, men det er det ikke. Om man døper seg i mye eller lite vann, gir det ikke automatisk billett til himmelen.

Barnedåp frelser ingen, for det er på sin egen tro og bekjennelse man skal døpes. Men jeg har sansen for at mange bærer sine barn til kirken få å få velsignelse.

Konfirmasjon frelser heller ingen, selv om det er en god ting å få opplæring om hva kristentroen handler om.

Like lite blir man frelst ved å dykkes ned i et dåpsbasseng, slik som vi gjør i vår menighet, selv om det er en god samvittighetsbekjennelse til Gud.

Men hva er det da som frelser?

Man blir frelst ved å anerkjenne sin egen synd, be Jesus om tilgivelse for syndene og invitere Ham til å ta over kontrollen i livet sitt. Da er både konfirmasjon og dåp bra, fordi man har bestemt seg for å La Jesus styre livet sitt. Men uten tro er dåpen død.

Livet med Jesus handler om å underlegge seg Hans vilje, bruke tid på å bli kjent med ham og ta imot Hans tilgivelse. Og det er der frelsen ligger.