Når ramma er viktigere enn bildet

I 1. Samuelsbok lese vi om Samuel, som flyttet til templet da han var ganske liten og vokste opp der. Han var nok med på det meste som skjedde, og presten Eli lærte ham opp. Fra han var ganske liten gikk han i presteklær og gjorde tjeneste for Herren Etter hvert kunne han nok alle rutinene ut og inn. Men selv om han hadde bodd mange år i tempelet: "Samuel kjente ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham.".

Har du tenkt på at det går an å vokse opp i en menighet uten å være kristen? Være en del av miljøet, være med på gudstjenester, høre forkynnelsen? Ha kontroll på rammene, men uten å se bildet? Få med deg alt som skjer i menigheten, men uten å egentlig forstå hvorfor?

Det er andre også, som tenker at å være kristen handler om å oppføre seg på en spesiell måte. Alt man skal må og bør gjøre, Og alt man ikke skal gjøre.

Man blir ikke en fisk av å bade. Man blir heller ikke frelst av å gå i en menighet, selv om det kan være et skritt på veien.

Å være kristen handler om relasjon - med Jesus. Ikke hva man gjør, hvordan man kler seg eller hvilket miljø man trives best i. Det handler ikke om at du må bli "sånn og slik" først, sånn at Han kan godta deg.

Nei, det er helt motsatt. Bli kjent med Jesus først, så vil Den Hellige Ånd jobbe med deg. Prege deg fra innsida og ut. Litt etter litt vil folk merke at du forandrer deg, fordi Jesus bor i deg. Og da blir alt det folk tror er et kriterium for å kunne være kristen, i stedet et resultat av at du har Jesus på innsida. Bibelen oppfordrer oss til å leve et "hellig og gudfryktig liv" (Titus 2). Men det er veldig mye lettere når Den Hellige Ånd hjelper oss.

Skjønner du? Bildet er mye viktigere enn ramma denne gangen!